Praksisfortelling

Praksisfortelling, Tone Glimsdal Johansen, 15.04.13

HVA ER EN PRAKSISFORTELLINGEN OG HVORDAN KAN DEN ANVENDES?

Kapittel 4 i Rammeplanen har et eget punkt som omhandler ”dokumentasjon som grunnlag for refleksjon og læring”(punkt 4.2). Louise Birkeland (1998)introduserte praksisfortellingen som en måte å dokumentere barnehagens innhold og praksis. Praksisfortellingen baserer seg på observasjoner av barns lek og aktiviteter, samspillet mellom barna og mellom barn og voksne. Praksisfortellingen blir da en beskrivelse av meningsfulle hendelser fra hverdagslivet i barnehagen.

Tradisjonelt har kunnskapsformidling startet i teori og underbygges av eksempler fra praksis. Praksisfortellingen formidler kunnskap som starter i praksis.  Dette er en annen måte å tilegne seg kunnskap på som er lettere å huske og forstå.  Praksisfortellingen er ikke en objektiv framstilling men farges av vår egen kunnskap, personlige erfaringer, språklige og kulturelle bakgrunn. Vi konstruerer fortellingen i etterkant av hendelsen. Dette kalles konfigurasjon.Når vi konstruerer fortellingen skjer det en filtreringsprosess der observatøren velger hva som skal med og hva som utelates i fortellingen.

Når praksisfortellingene brukes til å belyse og drøfte utvalgte teoretiske perspektiver fra småbarnspedagogikken, kan vi kalle dette en pedagogisk dokumentasjon. Praksisfortellingen ”tvinger” oss til å ha en kritisk refleksjon rundt vår egen praksis i barnehagen. Den hjelper oss i arbeidet med å utvikle en bedre barnehage med gode læringsstrategier både i formelle og uformelle situasjoner som oppstår i barnehagen.

Dette avsnittet har jeg skrevet på bakgrunn av innledningen og kapittel 1 og 2 i”Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger” av A.T. Fennefoss og K.E. Jansen.

EN UTESITUASJON

Det nærmer seg slutten på uteleken og 5 år gamle Stian begynner å bli sliten. Han har lagt seg ned i snøen og maser om at han vil inn igjen. Jeg får overtalt ham til å bli med bort til lekestativet for å klatre litt. Ivrig viser han meg hva han mestrer. ”Se på meg, se på meg!”, sier han. Line, en av de pedagogiske lederne, roper på meg og lurer på om jeg har ekstrapapirlommetørkle på meg. Jeg går bort til henne og blir stående et øyeblikk og snakke med henne.

Plutselig hører jeg et hyl fra lekestativet og jeg løper til. Stian skriker av full hals, løper og gjemmer seg i ”tunnelen” på lekestativet. Han virker rasende og sier: «Gå vekk, gå vekk.»  ”Hva er det, Stian? Hvorfor er du så sint?” Stian: ”Jeg ropte at du skulle hjelpe meg, men du kom ikke”. Deretter fortsetter han å skrike og rope at jeg skal gå vekk. Jeg prøver å komme inn på ham for å forklare hva som skjedde, men han blir bare mer og mer desperat og gjemmer seg bak ”tunnelen”. Jeg skjønner at jeg må la ham være litt i fred og går bort til Linefor å få henne til å prøve å snakke med ham. Line går bort til ham og prøver å snakke med ham. Stian slutter å skrike, sitter bare stille og hører på hva Line sier. Fortsatt ser han veldig sint ut. Han nekter å snakke. Line går litt unna ham. Vi bestemmer oss for å la han fortsatt få litt tid for seg selv.

Ryddingen av utelekene blir avsluttet og ungene er på tur inn til mellommåltidet. Da oppdager jeg at Stian ikke er med i flokken. Jeg snur meg og får øye på Stian som fortsatt sitter i «tunnelen». Jeg sender de andre ungene inn igjen og går opp for å hente ham. Han sitter helt urørlig med korslagte armer. Øynene hans er mørke og han er tydelig ikke interessert i noen dialog. Derfor prøver jeg meg med en ”icebreaker”: ”Har du hørt om den rare grevlingen som bodde i taket på en tunnel?” Fortsatt ingen reaksjon. Da tar jeg sjansen på å forklare ham nok en gang at jeg ble litt opptatt på andre siden av lekeplassen og at jeg ikke hadde hørt at han ropte om hjelp. Jeg ber om unnskyldning. Han sitter fortsatt stille, fikler med lua si og drarden ned over ansiktet. Da får jeg plutselig ideen til en liten lek. ”Skal vi leke at du ”går i blinde” ned til de andre ungene og så kan de gjette hvem du er? Jeg kan holde deg i hånden slik at du ikke snubler”. Dette synes Stian er spennende. Han spretter opp, drar lua helt ned på haka og tar hånda mi. På turen ned til barnehagen, føler han seg fram for å kjenne etter hvor grinda er. Oi, dette er spennende. Stian er veldig fokusert på leken og i dyp konsentrasjon går han med forsiktige skritt mot barnehagen. Snart er vi inne i garderoben. De andre ungene erdessverre allerede ferdig med å ta av seg yttertøyet i gangen, men heldigvis er Line der og rydder ennå. ”Line, kan du gjette hvem som er under lua?” Line kommer med mange godeforslag på navn mens lua rister benektende og ler. Endelig greier Line å gjette at det var Stian som gjemmer seg under lua. Smilet og latteren kommer fram hos Stian og han virker glad og fornøyd når han løper opp til de andre barna.

REFLEKSJONER KNYTTET TIL PRAKSISFORTELLINGEN

Stian var sliten og lei. Terskelen for at en slik episode skulle oppstå, var lav. Jeg fikk ham med på å leke litt til før vi skulle gå inn. Det oppstod en god en-til-en-situasjon som oppmuntret ham til å vise meg hva han fikk til. Det virket som om han opplevde at han hadde min oppmerksomhet og at fokuset var på ham. Plutselig ble denne gode lekestunden brutt ved at jeg ble kontaktet av Line. Uten at jeg tenkte meg om, forlot jeg Stian og gikk bort til Line. Stian fikk ikke noen forklaring på hvorfor jeg gikk. Jeg tror kanskje at han opplevde dette som at jeg sviktet ham og ødela den gode stemningen mellom oss. Her skulle jeg vært nøye med å kommunisere med Stian hvorfor jeg måtte forlate ham og at jeg eventuelt snart skulle komme tilbake. Det er mulig at det kunne ha avverget situasjonen. Det hender at vi i enkelte andre situasjoner er nødt til å gå for å hjelpe andre barn og at en-til-en-situasjoner blir avbrutt. Hvis det hadde vært en slik situasjon, måtte Stian ha akseptert at jeg måtte gå. Uansett hvilken grunn jeg hadde for å forlate ham, er kommunikasjon et nøkkelord. Barn trenger forklaringer på hva som skjer. Brå forandringer kan skape frustrasjon og i mange tilfeller sinneutbrudd.  

Da situasjonen oppsto og Stian viste negative følelser, var jeg rask til å spørre hvorfor han var sint. Man bør være veldig forsiktig med å definere andres følelser. Jeg burde heller ha stilt et åpent spørsmål: ”Nå ser du sint ut, stemmer det at du er det?” Det var bare Stian som eide sin opplevelse av situasjonen.  Muligens hadde han en blanding av følelser som f.eks. sinne, frustrasjon, svik, skuffelse og at han var lei seg. Jeg skulle kanskje ha hjulpet ham til å sette ord på følelsen han hadde. Da kunne han kanskje ha forklart meg hva som rørte seg i ham. Svaret han ga: ”jeg ropte at du skulle komme og hjelpe meg, men du kom ikke”, ga en følelse av sårhet som kanskje ble uttrykt som sinne. Likevel fikk han gjennom dette gitt meg en forklaring på reaksjonen sin.  Jeg skulle tatt meg tid til å lytte mer i stedet for å være så opptatt av å forklare selv. Kanskje han trengte å høre at jeg skjønte at han var sint, at jegprøvde å forstå og at jeg viste enda mer empati og respekt for hans følelser. Da hadde han kanskje åpnet seg mer i stedet for å gå i ”lås”. Dette gjorde at det ble veldig vanskelig å tone seg inn på ham.

Jeg måtte nå velge om jeg skulle gjøre flere forsøkt på å få kontakt med ham eller la ham få være litt i fred. Jeg valgte det siste. Noen ganger trenger enkelte barn litt tid for seg selv slik at de får roet seg ned og tenkt litt.  Jeg følte at Stian nå trengte litt avstand til meg og at han på dette tidspunktet absolutt ikke var klar for noen dialog. Jeg gikk et stykke unna ham. Kanskje skulle jeg ha holdt meg litt mer i nærheten uten at jeg tok kontakt med ham. Jeg valgte heller å sende Line bort til ham.  Han ville ikke snakke med henne heller, men hun skjønte at han hadde fått roet seg ned litt.

Jeg gjorde et nytt forsøk på å oppnå kontakt da jeg oppdaget at han satt igjen på lekeplassen. Jeg kunne vært streng i stemmen og be ham bli med ned til de andre som ventet på å få servert mellommåltidet. I stedet valgte jeg å prøve å lage nok rom til å få løst situasjonen på en bedre måte. Jeg hadde gitt beskjed til de andre voksne at jeg skulle hente Stian på lekeplassen og fikk bekreftelse på at de hadde kapasitet til å ta seg av de andre barna mens jeg tok meg av Stian.

Kroppsspråket hans viste med all tydelighet at han ikke var ferdig med situasjonen. Jeg tenkte at det var viktig å få ham til å slappe av og få tillit til meg igjen. Derfor prøvde jeg meg med en ”icebreaker”. Humor kan ofte virke forløsende på en anspent stemning. Han ga ikke noen umiddelbar respons på dette, men jeg tror at han merket at jeg ikke hadde ”sint” stemme og at jeg ønsket å gjenopprette den gode stemningen vi hadde. I kommunikasjon med barn er det ekstra viktig at det er samsvar mellom ord og kroppsspråk, stemmeleie og mimikk.  Dobbeltkommunikasjon skaper stor usikkerhet og barn er veldig vare på dette.

Jeg ble stilt overfor nok et valg. Skulle jeg begynne å snakke om situasjonen en gang til eller bare prøve å få ham med ned til barnehagen igjen? Følelsene svinger ofte veldig fort hos barn og plutselig er den vonde følelsen borte og barnet viser at det er ferdig med situasjonen.  Da kan det virke forstyrrende inn at den voksne begynner å snakke om situasjonen igjen. Vi må spørre oss selv om barnet trenger det eller det bare er et behov hos oss som voksne til å ordne opp. I dette tilfellet følte jeg at Stian trengte forklaringen min en gang til. Jeg valgte også å be om unnskyldning for at jeg ikke kom tilbake. Av og til er det på sin plass å be om unnskyldning når vi voksne føler at vi har gjort urett overfor et barn. Vi skal være gode rollemodeller som viser barnet at relasjonene mellom den voksne og barnet skal være preget av gjensidighet, likeverd og ikke minst respekt.

Det siste aspektet som jeg vil trekke fram fra situasjonen, er leken som vi startet med. Her så jeg en mulighet til å gjenopprette tilliten mellom oss. Det er viktig at vi voksne trer inn i lekens verden og er med på å skape spenning og fantasi. På denne måten tonet jeg meg inn på Stian og han responderte umiddelbart og var klar for leken. Ofte kan man bruke leken som avledning og dermed greie å kvitte seg med negative følelser. Da vi gikk nedover til barnehagen, tok han tillitsfullt hånden min og jeg skjønte at han var trygg på meg igjen. Det virket som om de vonde følelsene begynte å komme litt på avstand og at de slapp litt taket i Stian. Line var i gangen og forsto med en gang hva som skjedde og fortsatte leken sammen med oss.

Jeg håper og tror at Stian fikk en god avslutning på en vond opplevelse og at han følte seg sett og respektert av meg som voksen.

TEORETISKE PERSPEKTIVER SOM JEG HAR VALGT Å FOKUSERE PÅ

Det er vesentlig at vi som er voksne i barnehagen reflekterer over våre egne etiskegrunnverdier i møte med barna. Hva slags verdier er det viktig for meg å formidle videre til barna? Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver, kap.1, pkt 1.1 omhandler barnehagens verdigrunnlag:

”Barnehagen skal formidle grunnleggende verdier som felleskap, omsorg og medansvar og representere et miljø som bygger opp om respekt for menneskeverd og retten til å være forskjellig”.

Er det samsvar mellom mine grunnleggende verdier og de verdiene som barnehagen skal representere? Ransakende spørsmål som vi er forpliktet til å stille oss.

Det er også viktig å være klar over at vi er rollemodeller som danner grunnlaget for danningsprosessen som foregår kontinuerlig hos barna. Hvis jeg er en positiv rollemodell for Stian, vil han legge merke til hvordan jeg oppfører meg i forhold til ham og forhåpentligvis lære noe om samspillet med andre barn og voksne. Rammeplan, kap.1, pkt. 1.3. sier noe om”danning gjennom omsorg, lek og læring”: ”I barnehagen er gjensidige samhandlingsprosesser med barn og voksne i lek og læring og hensynet til hverandre forutsetninger for barnets danning. Danning er en livslang prosess som blant annet handler om å utvikle evne til å reflektere over egne handlinger og væremåter”. En god definisjon på danning kommer fra Ellen Key: ”Danning er det som er igjen, når vi har glemt alt vi har lært”(Eidsvåg 2009). Inge Eidsvåg presenterer et program for dannelse: 1. Kjenn deg selv: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra. 2. Lære å leve sammen med andre: Vi er avhenging av fellesskapet med andre mennesker. 3. Lær verden å kjenne: Både praktisk og teoretisk kunnskap er viktig. 4. Ta ansvar: ta ansvar for fellesskapet og fremtiden. 5. Reflekter: vi skal stille kritiske spørsmål til vår egen livsform, kultur, normer og rammer i samfunnet rundt oss (Eidsvåg, 2009).  

Kommunikasjonen med Stian skjer på flere plan, både nonverbalt og verbalt.  Det er spesielt viktig å være oppmerksom på den nonverbale uttrykksformen som er framtredende hos små barn. Den forteller ofte mer enn ord siden ordforrådet er nokså begrenset . ”Før det verbale språket er utviklet, kommuniserer barn med kroppens uttrykk, med gester, tonefall og mimikk”. ”Vi oversetter barnets kroppslige uttrykk og gester, og vi svarer på dette gjennom våre ord og kroppsuttrykk” (Fennefoss og Jansen 2008:25). Fennefoss og Jansen ber oss være forsiktig slik at vi ikke ”feiltolker eller overtolker barnets kommunikasjon” (Fennefoss og Jansen 2008:25) I Rammeplan, kap.1, pkt. 1.5 står det om barns medvirkning: ”Barns følelsesmessige uttykk skal bli tatt på alvor. Personalet må lytte og prøve å tolke deres kroppsspråk og være observante i forhold til deres handlinger. ”Kommunikolog Geir Ove Mittet ga oss noen nøkler i kommunikasjonen med andre mennesker. En av dem var observasjon og tolkning. Det er viktig å skille mellom disse to. Vi har lett for å tolke med en gang vi har gjort en observasjon. Vi må prøve å undersøke om vår tolkning ”stemmer” medobservasjonen. I konfliktsituasjonen med Stian tolket jeg hans kroppsspråk, og jeg burde da sjekket ut om Stian følte det slik jeg oppfattet det. Jeg kom med min definisjon på Stians reaksjon og det er mulig han hadde mange andre følelser som jeg ikke registrerte. Her kommer vi inn på en annen kommunikasjonsnøkkel som omhandler jeg/du sortering. I kommunikasjon med barn har vi lett for å gå i ”fella” og gi uttrykk for at vi skjønner hva barnet mener og har behov for. Jeg synes også at en tredje kommunikasjonsnøkkel passer her. Den heter pacing-leading. Pacing betyr å møte andre mennesker der de faktisk er og tilpasse seg den andres ”rytme”. Å bli møtt der man er, med respekt for sitt ståsted, gir en opplevelse av god kontakt som er grunnlaget for tillit. Tillit er en forutsetning for at denne personen kan ledes. Jeg måtte prøve å møte Stian der han var. For å prøve å gjenopprette tilliten fra Stian, forsøkte jeg meg med en lek. Leken fungerte her også som en kommunikasjonsform.Gjennom lek kan også mange konflikter løses opp. I Rammeplanen kap. 2, pkt. 2.2: ”Leken som en framtredende plass i barns liv i barnehagen. Leken har egenverdi og er en viktig side i barnekulturen”. Gjennom leken følte jeg at jeg på en måte ledet ham ut av konflikten.

I denne situasjonen har jeg ogå et omsorgsansvar overfor Stian.  I formålsmålsparagrafen i Barnehageloven er omsorgsbegrepet et av nøkkelordene.  Vi tar det som en selvfølge at vi skal vise omsorg men det er kanskje et tema som bør vies enda mer oppmerksomhet og refleksjon enn det som det blir gjort i dag. Tholin antydet i sitt foredrag: ”Omsorg i barnehagen” på Spitsbergseter at hun mener at omsorg som fagbegrep har kommet i skyggen av læring. I rammeplanen står det allikevel en del om omsorg, spesielt kap.2, pkt. 2.1: ”Barn har rett til omsorg og skal møtes med omsorg. Barnehagens personale har en yrkesetisk forpliktelse til å handle omsorgsfullt overfor alle barn i barnehagen. En omsorgsfull relasjon er preget av lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill. Omsorg har verdi i seg selv og er en viktig forutsetning for barns utvikling, læring og danning. ”Tholin sitererVetlesen som sier: Omsorgen er gulvet i hvert menneskes liv: det vi står på, det vi støtter oss til, det som holder oss oppe” (Vetlesen, 2001:27). Dette viser hvor grunnleggende omsorg er i våre liv. Tholin peker også på i sitt foredrag hvor viktig det er at den voksnes omsorgshandling blir akseptert av barnet. Først da kan handlingen få status som omsorg.”En omsorgsrelasjon består av deltagere der begge bidrar og er aktive parter, og hvor forholdet mellom dem kjennetegnes av særlige kvaliteter som begge anerkjenner som omsorg” (Tholin2013).

Før ble barn betraktet som passive mottakere, som tomme kar som skulle fylles. ”Spedbarn ble betraktet som ”leirklumper” som passivt lot seg forme av omgivelsene” (Smith og Ulvund1999:13, sitat fra Fennefoss og Jansen 2008:22). Berit Bae fokuserer på barnet som subjekt i sin forskning (Bae 1996, 2004). Dette berører også barns rett til medvirkning som Bae skriver om i temaheftet om medvirkning (2006). ”Barn blir betraktet som sosiale, aktive, involverende og kompetente allerede fra den første perioden i livet” (Fennefoss og Jansen 2008:22). ”Spedbarnets kompetanse har vært undervurdert både på det kognitive og detsosiale området. Spedbarn kommer til verden som relasjonsorienterte og meningsskapendesubjekter som signaliserer egne intensjoner og grenser” (Fennefoss og Jansen 2008:24).  I møte med Stian var det viktig å ha dette perspektivet.

Anerkjennelse av Stians reaksjoner på opplevelsen er et annet aspekt.  Vi voksne har lett for å”overse” reaksjonene som barna kommer med. Her trenger vi å øve oss i å vise empati og respekt for barns opplevelser. I Barnehageloven § 1 Formål står det at ”barnehagen skal møte barna med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi. ”Sentralt i anerkjennelse er en grunnholdning som formidler at den andre har rettigheter over sine erfaringer,opplevelser, tanker og handlinger” (Bae 1996).

Flere av disse begrepene: Barnet som subjekt, barns medvirkning, anerkjennelse, barns rett til omsorg, griper inn i hverandre og sammen danner de helhetssynet på barn som er rådende blant fagfolk i dag.

LITTERATURLISTE:

Eidsvåg, I., (2009) En artikkel om danning, Aftenposten 07.04.09

Fennefoss, A.T. & Jansen, K.E., (2008). Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger.

Bergen: Fagbokforlaget.

Mittet, G.O., (2013). Foredrag på Nytun, 14.04.13-15.04.13

Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2006, revidert 2011). Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Tholin, K.R., (2013). Foredrag på Spitsbergseter, 25.01.13