Praksisfortelling, Tone Glimsdal Johansen, 15.04.13
HVA ER EN PRAKSISFORTELLINGEN OG HVORDAN KAN DEN ANVENDES?
Kapittel 4 i Rammeplanen har et eget punkt som omhandler ”dokumentasjon som grunnlag for refleksjon og læring”(punkt 4.2). Louise Birkeland (1998)introduserte praksisfortellingen som en måte å dokumentere barnehagens innhold og praksis. Praksisfortellingen baserer seg på observasjoner av barns lek og aktiviteter, samspillet mellom barna og mellom barn og voksne. Praksisfortellingen blir da en beskrivelse av meningsfulle hendelser fra hverdagslivet i barnehagen.
Tradisjonelt har kunnskapsformidling startet i teori og underbygges av eksempler fra praksis. Praksisfortellingen formidler kunnskap som starter i praksis. Dette er en annen måte å tilegne seg kunnskap på som er lettere å huske og forstå. Praksisfortellingen er ikke en objektiv framstilling men farges av vår egen kunnskap, personlige erfaringer, språklige og kulturelle bakgrunn. Vi konstruerer fortellingen i etterkant av hendelsen. Dette kalles konfigurasjon.Når vi konstruerer fortellingen skjer det en filtreringsprosess der observatøren velger hva som skal med og hva som utelates i fortellingen.
Når praksisfortellingene brukes til å belyse og drøfte utvalgte teoretiske perspektiver fra småbarnspedagogikken, kan vi kalle dette en pedagogisk dokumentasjon. Praksisfortellingen ”tvinger” oss til å ha en kritisk refleksjon rundt vår egen praksis i barnehagen. Den hjelper oss i arbeidet med å utvikle en bedre barnehage med gode læringsstrategier både i formelle og uformelle situasjoner som oppstår i barnehagen.
Dette avsnittet har jeg skrevet på bakgrunn av innledningen og kapittel 1 og 2 i”Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger” av A.T. Fennefoss og K.E. Jansen.
